Nour: Endring gjennom kunst

En ung jente står foran klassen sin i Beirut. Hun synger en sang hun selv har skrevet om det å beholde håpet under covid-19 pandemien. Nour bruker musikk for å holde stemningen positiv. Gjennom tøffe tider har hun laget historier, kunst og sanger for å inspirere sine medstudenter når ting er tøft.

Nour kom til Libanon, sammen med sine foreldrene, som flyktning fra den syriske borgerkrigen. Å leve som flyktninger betydde diskriminering og fattigdom for henne. Foreldrene slet med å finne jobber som kunne dekke familiens kostnader, inkludert Nours skolegang. Nour er takknemlig for at hun fikk gå på skolen, men samtidig ønsket hun også at hun ikke måtte gå på akkurat den skolen. Hun ble mobbet - Klassekamerater hånet henne for å være syrisk, flyktning og jente. Hun var allerede traumatisert av opplevelser fra krigen, men mobbingen gjorde det verre. Nour snakket knapt i klassen, og tegnet alltid bilder av den samme triste jenta som gråt, om og om igjen. Hjemme hadde hun hyppige mareritt, og kunne knapt si et ord til foreldrene.

VIKTIG Å UTTRYKKE SINE FØLELSER

Globalt er det 90% større sannsynlighet for at flyktningjenter som Nour ikke går på skolen sammenlignet med andre jenter. Rasisme, sexisme, fattigdom og traumer er gjentagende barrierer de må overvinne kun for å bli på skolen.

Nour var i stand til å gå på skolen, men på grunn av problemene førte det til at hun hang litt etter i studiene. Hun var på nippet til å forlate skolen da hun ble med i et Right To Play-program kalt Music for Social Change. Programmet bruker musikk og kunst for å gi flyktningbarn en måte å uttrykke seg på etter traumatiske opplevelser.

I programmet oppfordres barna til å reflektere over situasjoner i livet som har forårsaket følelsene deres, og deretter bruke kunstneriske uttrykk for å uttrykke dem på positive måter. Det kan være å lage sanger, historier eller tegninger som forteller historiene deres. De lærer deretter å diskutere sine følelser med hverandre, og snakke sammen om ulike måter å håndtere utfordringene. Etter hvert som de blir tryggere på å uttrykke seg, identifiserer ofte barna sosiale problemer i sine lokalsamfunn der de kan gjøre en positiv endring. Noen av tiltakene inkluderer å redde miljøet, stå opp mot rasisme, sexisme og religiøs diskriminering, og å adressere de mentale og fysiske utfordringene som COVID-19 gir.

Det å skrive, tegne og fremføre ga Nour en trygg måte å uttrykke følelsene sine på. Det hjalp henne med å takle det hun hadde sett og opplevd. Under en gruppediskusjon med andre barn reiste denne tidligere tause jenta seg og snakket om rasismen og sexismen som hun hadde opplevd.

– I begynnelsen ville hun ikke si et ord. Nå spiller hun musikk, og selvtilliten hennes er blitt så mye bedre, sier Shulhood, en Right To Play-utdannet trener som jobber med Nour.

Inspirer sine medelever

Å finne stemmen hennes hjalp Nour med å forplikte seg til å bli på skolen. Hun gruet seg ikke lenger til å gå til timen hver dag, og visste at hun kunne stå opp mot mobberne. Når hun sto opp mot dem, innså resten av barna at det de gjorde var galt og begynte å akseptere henne. Etterhver begynte også de andre elevene å engasjere seg om temaene hun snakket om – Dette handlet ofte om sosiale problemer som miljø, rasisme og jenters rettigheter som hun lærte om i Music for Social Change. Samtalene bidro ofte til ideer som hun gjorde om til sanger, historier og tegninger.

Nour fant trøst i å skrive og opptre, selv om utfordringene fortsatte å hope seg opp. Gjennom pandemien stengte de fleste skolene i Libanon i store deler av 2020, og Beirut-eksplosjonen i august var ødeleggende for tusenvis. Men ferdighetene Nour hadde lært gjorde at hun holdt på håpet, og var ivrig etter å komme tilbake til skolen.

Da undervisningen startet opp igjen høsten 2020, tok hun på seg rollen som juniorleder. Hun hjalp andre flyktningbarn som slet med akkurat det samme som hun selv, og oppmuntret de gjennom å lage historier og sanger til dem.

Hun lagde også et maleri kalt "The Resisting Earth" som hun delte med klassen sin og vennene sine for å hjelpe dem å forstå at bør de holde fast på håpet. "Jeg var glad fordi jeg følte at jeg gjorde noe viktig," sier hun.